utskriftsvennlig versjon

Presisering av Levende Skogs standarder

Fastsatt 16. mai 2001

Av Arbeidsgruppa for å sikre enhetlig forståelse av Levende Skogs standarder

1. Gamle grove trær og død ved

2. Landskapsøkologi

3. Hogstformer

4. Vannbeskyttelse

5. Myr og sumpskog

6. Kulturlandskap

1. PRESISERING AV STANDARDEN "GAMLE GROVE TRÆR OG DØD VED"

Standarden lyder:

"Ved avvirkning skal det settes igjen gjennomsnittlig 5-10 stormsterke trær pr. hektar som livsløpstrær, gjerne i grupper. Livsløpstrærne velges primært blant de eldste trærne i bestandet. Både dominerende treslag og eventuelt sjeldne/uvanlige treslag bør være blant livsløpstrærne. Spesielle skogstrær med stor visuell verdi, trær med reirfunksjon, gamle grove ospetrær og gamle styva edellauvtrær, skal prioriteres ved utvelgelse av livsløpstrær.

Livsløpstrær som dør, skal forbli i skogen.

Grove læger som er eldre enn 5 år skal ikke tas ut. Ved gjennomføring av skogbrukstiltak skal en legge vekt på å unngå skader på døde stammer i midlere og seine nedbrytningsfaser."

Arbeidsgruppas presisering:

Hovedproblemstillingen ved praktiseringen av standarden har vist seg å være gjensetting av et ønsket antall livsløpstrær av gran i grandominert skog. I tillegg er har det vist seg å være behov for en klarere tolkning av kravet om gjensetting av gjennomsnittlig 5-10 livsløpstrær pr hektar, en avklaring av forholdet til skoghygieneforskriften og en klargjøring av brukte begreper.

Gran som livløpstrær i grandominert skog
I grandominert skog er hovedregelen at grantrær skal utgjøre et vesentlig innslag av livsløpstrærne. Samtidig er det forutsatt at livsløpstrærne skal være stormsterke og blant de eldste i bestandet.

Disse kravene kan være vanskelige å praktisere i ensaldret/ustabil grandominert skog. Standarden forutsetter imidlertid at en vurderer de muligheter som finnes for å sette igjen grantrær som kan utvikle seg videre og bli biologisk gamle. I de fleste tilfellene vil en kunne finne løsninger ved å sette igjen trær:
- i kantsoner mot vassdrag, myr eller innmark der dette er en del av driftsområdet.
- i grupper/klynger sammen med livsløpstrær av andre treslag og yngre trær.
- på steder som av topografiske årsaker er mer skjermet mot vind (for eksempel i søkk, i kløfter og mot bergvegger).
- i grensa mot nabobestand eller i andre bestand i driftsområdet.

For å finne stormsterke grantrær som kan fungere som livsløpstrær, kan en i enkelte tilfeller være nødt til å renonsere på kravet om at livsløpstrærne primært skal velges blant de eldste trærne i bestandet. Undertrykte trær med en diameter ned til 15-20 cm kan imidlertid ofte ha en relativ høy totalalder, og kan derfor i en del tilfeller være en løsning.

Det vil normalt være mulig å finne fram til egnete livsløpstrær av gran med utviklingsmuligheter. Det vil likevel finnes tilfeller der dette ikke lar seg gjøre. Hvis det i slike tilfeller finnes nok stormsterke trær av andre treslag, skal en sette igjen det nødvendige antallet livsløpstrær blant disse. Hvis det overhodet ikke finnes stormsterke trær, krever imidlertid ikke standarden at det skal settes igjen livsløpstrær i selve driftsområdet. I slike tilfeller skal dette kompenseres ved å settes igjen et tilsvarende antall livsløpstrær i et nærliggende område.

Det skal ikke settes igjen livsløpstrær av fremmede treslag. Det samme gjelder for gran på skogreiste arealer i skogreisingsstrøk, og utenlandske provenienser som åpenbart ikke er tilpasset forholdene på voksestedet.

Antall livsløpstrær
Kravet om 5-10 livsløpstrær pr. hektar gjelder som gjennomsnitt for et definert driftsområde, som kan bestå av flere bestand. Hvis en drift i et området går over flere år, behøver ikke livsløpstrærne settes igjen innenfor hver enkelt års hogst. Ved avslutning i driftsområdet må antallet være tilstrekkelig for hele drifta. Livsløpstrærne tilhørende gjennomførte hogster må kunne identifiseres, også når livsløpstrærne er plassert utenfor årets hogstområde.

5 trær er minimumskravet for hovedtreslagene gran, bjørk og/eller furu. "Sjeldne/uvanlige treslag" eller "trær som skal prioriteres" (trær med stor visuell verdi, trær med reirfunksjon, gamle grove ospetrær og gamle styva edellauvtrær), kommer i tillegg til minimumskravet.

Døde trær eller høystubber kan ikke regnes med blant livsløpstrærne.

Forholdet til skoghygiene
Livsløpstrær som dør skal forbli i bestandet. Bare helt unntaksvis vil dette kunne komme i konflikt med bestemmelsene i forskrift om insektskader m.v. på skog. Skal standardens krav settes til side, må det være gitt et skriftlig pålegg fra skogbruksmyndighetene om at slike trær skal fjernes.

Trær med reirfunksjon
Med trær med reirfunksjon, menes trær som er eller har vært brukt av hakkespetter eller rovfugler. Gjensetting av reirtrær for rovfugl vil imidlertid normalt ikke være tilstrekkelig for å ta hensyn til rovfugl.

Grove læger i midlere og seine nedbrytningsfaser
Det skal legges vekt på å unngå å skade grove læger i midlere og seine nedbrytningsfaser ved gjennomføring av skogbrukstiltak. Midlere og seine nedbrytningsfaser omfatter stadiene fra løs bark til helt nedbrutte stammer.

Andre spørsmål som er reist og som arbeidsgruppa vil besvare:

1. Kan det være en løsning å kappe grove læger i midlere og seine nedbrytningsfaser og legge delene til side i tilfeller hvor en vanskelig kan komme fram med maskiner uten å skade lægeret?

Arbeidsgruppas svar: Ja

2. Kan nedblåste livsløpstrær fjernes av hensyn til ferdselen?

Arbeidsgruppas svar: Standarden er ikke til hinder for at nedblåste livsløpstrær fjernes fra stier og skiløyper eller at det foretas opprydding i nærområder hvor nedblåste trær er en fare ved barns leik.

3. Et tre som vokser på en kolle kan være mindre i diameter, men eldre enn et tre som vokser i søkket/dalbunnen nedenfor kollen. Dersom en må velge et av trærne, hvem skal en velge? Det eldste og minste eller det yngste og største?

Arbeidsgruppas svar: Begge alternativene er greie valg. Selv om standarden i utgangspunktet legger opp til at de eldste trærne skal prioriteres, vil det ikke bryte med standarden selv om en i et slikt tilfelle velger et større tre som er yngre. Det er imidlertid viktig at en ikke tar ensidige valg. I et driftsområde med stor variasjon i bonitetsforhold, kan en for eksempel ikke velge å bare sette igjen små trær på lav bonitet selv om disse er gamle.

4. Skal kantsonebredden økes hvis en velger å plassere livløpstrær i kantsonen?

Arbeidsgruppas svar: Det vil ikke være nødvendig å øke kantsonebredden når en plasserer livsløpstrær i kantsonen. Plassering av livsløpstrær i et slikt miljø gir bedre økologisk funksjon.

2. PRESISERING AV STANDARDEN "LANDSKAPSØKOLOGI"

Standarden lyder:

"For teiger over 10.000 dekar skal bestandsovergripende, landskapsøkologiske hensyn ivaretas ved planlegging og forvaltning av skogen. Også for mindre teiger skal det så langt det er mulig tas viktige landskapshensyn på tvers av eiendomsgrensene. En helhetlig landskapsøkologisk forvaltning innebærer f.eks.:
- Stedstilpasset skogbruk
- Hensyn til landskapsbildet
- Gammelskogandel
- Behov for restaureringsbiotoper
- Friluftsliv - stier, løyper
- Skogsbilveier
- Tiurleiker, viltbiotoper"

Arbeidsgruppas presisering:

En del hensyn og tiltak bør ses i sammenheng over større arealer for å ivareta verdier knyttet til naturmiljø og friluftsliv. Standarden krever derfor at bestandsovergripende, landskapsøkologiske hensyn skal ivaretas ved planlegging og forvaltning av skogen på større teiger.

Det har vært uklarhet om standarden forutsatte en landskapsøkologisk plan eller ikke for større teiger, og hva en slik plan eventuelt skulle inneholde. Arbeidsgruppa har konkludert med at plan er nødvendig, og at planen skal klargjøre viktige utfordringer på den konkrete teigen og hvordan disse skal møtes. Et mål for store nok arealer med "gammelskog" av hensyn til en del fuglearter er et eksempel på hva en plan for landskapsøkologiske hensyn må inneholde. Mange slike fuglearter vil kunne oppfatte arealer med lukket hogst som gammelskog.

Standarden stiller krav om at bestandsovergripende, landskapsøkologiske hensyn skal ivaretas ved planlegging og forvaltning av teiger over 10.000 dekar produktiv skog. Dette forutsetter at skogeier klargjør hvilke utfordringer som er viktige for teigen som helhet, og hvordan disse utfordringene skal møtes. Disse klargjøringene skal nedfelles i et overordnet plandokument eller en skogbruksplan.

I standarden er det listet opp en del eksempler på utfordringer som ofte vil være bestandsovergripende. Hvilke elementer som er viktige, vil imidlertid variere fra område til område. Skogeier må derfor gjøre seg opp en mening om hvilke utfordringer som er viktig for den konkrete teigen. Gammelskogandelen er imidlertid et helt sentralt element ut fra både økologiske hensyn og for naturopplevelser, og skal vurderes i plandokumentet. Også andre utfordringer enn de som er listet opp i standarden kan være aktuelle. I enkelte områder vil for eksempel kulturminner, treslagsfordeling eller skogreising være viktige temaer.

Selv om utfordringene vil variere fra teig til teig, skal ivaretakelse av verdier i områder der det er registrert betydelige miljøverdier generelt inngå i planleggingen. Det samme gjelder strategier for ivaretakelse av habitatkrav til arealkrevende arter som skogsfugl, rovfugl mv. I forbindelse med planleggingen skal eksterne kilder forespørres om relevant miljøinformasjon.

For mindre teiger enn 10.000 dekar produktiv skog er det ikke noe plankrav. Også på slike eiendommer er det imidlertid krav om at det skal tas landskapsmessige hensyn så langt det er mulig. Dette innebærer bl.a. at det skal tas hensyn til tiurleiker inklusive dagområder.

Andre spørsmål som er reist og som arbeidsgruppa vil besvare:

1. Hvordan skal skogeiere med teiger under 10.000 dekar forholde seg til denne standarden?

Arbeidsgruppas svar: Krav til hensyn er det samme overalt i skogbruket, men det eksisterer ikke noe plankrav.

3. PRESISERING AV STANDARDEN "HOGSTFORMER"

Standarden lyder:

"Avvirkningsmulighetene skal utnyttes innenfor de rammer hensynet til økonomi, biologisk mangfold og andre miljøverdier setter. Valg av hogstform og gjennomføringen av hogsten skal tilpasses forholdene på stedet, slik at områdets miljøkvaliteter bevares og forholdene legges til rette for en tilfredsstillende foryngelse med treslag tilpasset voksestedet.

- Der forholdene økonomisk og biologisk ligger til rette for det, skal det brukes lukkede hogster ved foryngelse av gran. Forutsetningen for bruk av lukkete hogstformer i grandominert skog er at en kan oppnå god stabilitet hos gjenstående trær, og at hogstformen gir grunnlag for en tilfredsstillende foryngelse slik forholdene er på voksestedet. Småflatehogst kan brukes når dette gir tilfredsstillende muligheter for naturlig foryngelse. Når forholdene ikke er tilstede for naturlig foryngelse, benyttes flatehogst og planting eller såing.

- Der forholdene ligger til rette for det, skal furuskog forynges ved hjelp av frøtrestillingshogst eller andre hogstformer som legger forholdene til rette for naturlig foryngelse. Ved treslagsskifte og når betingelsene for naturlig foryngelse ikke er til stede, skal flatehogst og planting benyttes.

- Lukkete hogster skal brukes der det er egnet for å oppnå ny foryngelse med edellauvskog. Det skal normalt ikke skje treslagsskifte i edellauvskog, med unntak av svake og midlere boniteter av eikeskog.

- Størrelse og arrondering av flatehogster og frøtrestillingshogster skal tilpasses landskapets former og linjer. I mye brukte friluftslivområder skal det legges vekt på å begrense og variere størrelsen på foryngelsesflatene.

- Hogstavfall skal ryddes bort fra bekker, elver, vann og mye brukte stier og løyper, etter avsluttet hogst."

Arbeidsgruppas presisering:

Intensjonen med standardens føringer om hogst i granskog, var å oppnå mer bruk av lukkete hogster i grandominert skog. Det synes som en så langt ikke har lykkes godt nok med dette i lavereliggende strøk. Hovedutfordringen i oppfølgingen av standarden er derfor å sikre at lukkete hogstformer blir vurdert som hogstform på lavereliggende, grandominerte arealer, og benyttet der forholdene på faglig grunnlag ligger til rette for det. Bruk av lukkete hogstformer i stedet for åpen hogst bidrar til å opprettholde det arealet "gammelskogarter", først og fremst fugl, oppfatter som skog. Bruk av lukkete hogstformer er også positivt for mange marklevende organismer i rike og fuktige skoger. Videre anses økt bruk av lukkete hogster ønskelig av hensyn til naturopplevelser og friluftsliv.

Andre spørsmål som er reist og som arbeidsgruppa vil besvare:

1. Ved flatehogst i furuskog er kun planting nevnt som foryngelsesmåte. Hva med såing?

Arbeidsgruppas svar: Såing kan også benyttes som foryngelsesmåte i slike tilfeller.

4. PRESISERING AV STANDARDEN "VANNBESKYTTELSE"

Standarden lyder:

"Det skal bevares eller utvikles en flersjiktet kantsone mot vann og vassdrag der dette er naturlig. Kantsonene har en rekke viktige økologiske funksjoner og tjener flere formål knyttet til naturmiljø og vannkvalitet, landskap og friluftsliv, og skal ut fra dette tilpasses i bredde og funksjon etter forholdene på stedet.

- Kjøring umiddelbart langs vassdrag og kryssing av vassdrag skal skje slik at dette medfører minst mulig skade på kantsone og elvebredde/-bunn.

- Det skal tas hensyn til etablerte raste-, fiske- og badeplasser, samt mye brukte stier og løyper ved skogbehandlingen langs vassdrag."

Arbeidsgruppas presisering:

Hovedproblemstillingen ved praktisering av standarden har vært hvor bred kantsonen må være for å ivareta økologiske funksjoner og andre formål. I tillegg til å være et estetisk element har en kantsone mot vann og vassdrag følgende økologiske funksjoner:
- Gir skygge - regulerer lys- og temperaturforhold
- Tilfører føde i form av strø og smådyr
- Tilfører død ved - skjul for fisk
- Filtrerer næringssig fra hogsten
- Er leveområde for mange arter
- Skaper korridorer i landskapet

Det er disse funksjonene som er målet ved opprettelsen av en kantsone. Enkle trerekker langs vann og vassdrag vil ikke ivareta disse funksjonene i et skoglandskap.

Kantsonenes bredde
De økologiske forhold i og langs et vassdrag indikeres av vegetasjonstypene. Det er viktig å skape stabile kantsoner. Bredden må tilpasses forholdene på stedet og kan variere innen en og samme kantsone. Bare unntaksvis vil det være behov for kantsoner med bredde på mer enn en trehøyde. Langs elver og bekker bredere enn to meter skal vegetasjonstypene og terrengform være retningsgivende for kantsonenes bredde. Med utgangspunkt i en kantsonebredde på 10-15 m bør en justere for følgende:

- Edelløv-, høgstaude-, storbregne- og sumpskog - vesentlig bredere (25-30m)
- Sumpskog mot vassdraget - bredere kantsone.
- Bratt terreng opp på begge sider av vassdraget - smalere kantsone.
- Tørr vegetasjon og tørt terreng mot vassdraget - smalere kantsone.
- Ensjikta furuskog - smalere kantsone.
- Tett sjikta løvskog mot vassdraget - smalere kantsone.
- Ensjikta granskog - svært smal kantsone.
- Smalere bekker enn 2 m - ned mot 5 m.

For å fange opp de spesielle forholdene som oppstår i periodevis oversvømte arealer, skal normalt oversvømmingsareal inngå i kantsonen.

Av hensyn til friluftslivet kan kantsonene stedvis åpnes. Men bare dersom de økologiske verdiene blir ivaretatt andre steder lang vassdraget.

Skjøtsel av kantsonen
Det kan hogges ut enkelt-trær i kantsonen, men ikke mer enn at kantsonen opprettholder sin funksjon. Alle stedegne treslag, sjiktning og nøkkelelementer i en kantsone skal være tilstede også etter eventuelt utplukk av enkelttrær.

I ensjikta eldre skog kan det hogges for å etablere en sjikta kantsone.

I énsjikta skog i h.kl. III og IV bør det ved tynning legges vekt på å etablere en fullverdig kantsone med lauvskog etableres før sluttavvirkning.

Kantsoner bør etableres og utvikles mest mulig naturlig.

5. PRESISERING AV STANDARDEN "MYR OG SUMPSKOG"

Standarden lyder:

"Nygrøfting av myr og sumpskog skal normalt ikke skje. Unntaksvis kan nygrøfting foregå når det etter en nærmere registrering er dokumentert at tiltaket ikke berører myrer og sumpskog som er rike, sjeldne, har stor betydning for biologisk mangfold, stor landskapsmessig verdi eller betydning for friluftslivet. Grøfterensk og suppleringsgrøfting kan skje så sant det ikke er behov for restaurering av nøkkelbiotoper på denne markstypen på eiendommen.

Så langt det er mulig av hensyn til stabilitet og foryngelse av tilstedeværende treslag, skal lukkede hogster brukes i sumpskog og i overgangssonen mot fastmark. Det skal ikke gjennomføres flatehogst på myr.

Der det er naturlig grunnlag for det, skal en ved skjøtsel og hogst bevare eller utvikle en flersjiktet kantsone langs myrer. Det skal legges til rette for en stedegen treslagssammensetning i kantsonen."

Arbeidsgruppas presisering:

Hovedproblemstillingen ved praktisering av standarden har vært bredden på kantsonen mot myr. I tillegg til å være et estetisk element har en kantsone mot myr følgende økologiske funksjoner:
- Gir skygge - regulerer lys- og temperaturforhold
- Skaper død ved i et miljø
- Er leveområde for mange arter
- Skaper korridorer i landskapet

Det er disse funksjonene som er målet ved opprettelsen av en kantsone.

Kantsonenes bredde
De økologiske forhold indikeres av vegetasjonstypene. Det er viktig å skape stabile kantsoner. Bredden må tilpasses forholdene på stedet og kan variere innen en og samme kantsone. Bare unntaksvis vil det være behov for kantsoner med bredde på mer enn en trehøyde. Enkle trerekker som kantsone har knapt noen økologisk funksjon. Mot myrer skal vegetasjonstypene og terrengform være retningsgivende for kantsonenes bredde. Med utgangspunkt i en kantsonebredde på 10-15 m bør en justere for følgende:

- Edelløv-, høgstaude-, storbregne- og sumpskog - vesentlig bredere (25-30m).
- Bratt terreng mot myra- smalere kantsone.
- Tørr vegetasjon og tørt terreng mot myra - smalere kantsone.
- Ensjikta furuskog - smalere kantsone.
- Tett sjikta løvskog mot myra - smalere kantsone.
- Ensjikta granskog - svært smal kantsone.
- Mindre myrer - ned mot 5 m.

Skjøtsel av kantsonen
Det kan hogges ut enkelt-trær i kantsonen, men ikke mer enn at kantsonen opprettholder sin funksjon. Alle stedegne treslag, sjiktning og nøkkelelementer i en kantsone skal være tilstede også etter eventuelt utplukk av enkelttrær.

I ensjikta eldre skog kan det hogges for å etablere en sjikta kantsone.

I énsjikta skog i h.kl. III og IV bør det ved tynning legges vekt på etabler en fullverdig kantsone med lauvskog før sluttavvirkning.

Kantsoner bør etableres og utvikles mest mulig naturlig.

Andre spørsmål som er reist og som arbeidsgruppa vil besvare:

1. Hva er minstearealet for å definere et areal for myr og sumpskog?

Arbeidsgruppas svar: Det skal ved skogbehandling legges vekt på å ivareta de økologiske funksjonene til alle myrer og sumpskoger, uavhengig av størrelse. Buskvegetasjonen er særlig viktig. Etablering av kantsoner og tilpasninger av hogstform er imidlertid normalt bare aktuelt for myrer og sumpskoger over 2 dekar.

2. Skal en kantsone mot myr alltid plasseres på fastmark?

Arbeidsgruppas svar: Kantsone mot myr skal stå på fastmark, men trær på myra kan tas med i vurderingen mht. kantsonens økologiske funksjon.

6. PRESISERING AV STANDARDEN "KULTURLANDSKAP"

Standarden lyder:

"Der det naturlig er grunnlag for det, skal en ved skjøtsel og hogst bevare eller utvikle stabile skogbryn rundt verdifulle kulturlandskap. Det skal legges til rette for en stedegen treslagssammensetning i skogbrynet, og i den grad det er mulig, et betydelig lauvinnslag."

Arbeidsgruppas presisering:

Hovedproblemstillingene ved praktisering av standardene har vært bredden på skogbrynene.

Mot kulturlandskap må kantsonen være mest mulig fullsjiktet med innslag av store trær. Det kan med fordel gjøres unntak der overgangssonen beites. Trær ved innmark som er brukt til lauving skal uansett tas vare på. Ut over dette er det tilstrekkelig med en kantsone på 5 - 10 meter.

Andre spørsmål som er reist og som arbeidsgruppa vil besvare:

1. Kravet om skogbryn er knyttet til verdifullt kulturlandskap. Hva er verdifullt?

Arbeidsgruppas svar: Det er gjennomført registreringer av spesielt verdifulle kulturlandskapene. Dette gjelder imidlertid kun en mindre del av det som må anses som verdifullt. Er skogeier i tvil om kulturlandskapet er verdifullt, kan en søke råd hos fylkesmannen, kommunen eller andre med kompetanse på området. Der det allerede finnes utviklede skogbryn mot innmark, bør en imidlertid generelt bevare disse ved hogst.