En gang løp han på stier, skogsbilveier og langs far fra hjemgården Sætra i Setskog og til Kongsvinger. 52 kilometer på syv og en halv time inkludert lunsj på trappa til skogpoeten Hans Børli. En annen gang syklet han til Arvika for å kjøpe rekesmørbrød og sjokoladekake for returen. Ut over det, har Henry Michael Ødegaard det helt utmerket.

Ydmykhet

Den spenstige AFP-pensjonisten, Henry Michael Ødegaard, har fått mer tid til å drive sine 4 500 dekar med skog. Hogstmaskiner og lastbærere avvirker rundt tusen kubikkmeter i året. Ifølge den nye driftsplanen står det 16 000 kubikkmeter tømmer i skogen nå, og den vokser med 2 000 kubikkmeter i året. Hyggelig nok, men Ødegaard tror det er i meste laget selv om han har stelt skogen etter økonomiske prinsipper.

Han skriver til oss om noe som ligger han på hjertet; hvorfor er ikke skogeierne mer ydmyke overfor andre folk som bruker skogen. Tross mange mindre eiendommer, utgjør skogeierne en bitte liten del av den norske befolkningen.

– Hvorfor lager vi ikke allianser med dem som ferdes her, spør han. De forstår mer av skogens verdi enn vi aner, og selv om vi eier «en bit av landet» må vi innse at vi ikke har hundre prosent råderett over den. Det må også være plass til både sopp, lav, vilt, insekter, blåbær, skigåere og mosjonister. 

Får vi øye på ydmykheten i skogen som poeten Hans Børli har skildret så presist i sitt bibelske univers, så øker den totale verdien mye mer enn de kronene vi eventuelt ikke får høstet, hevder han og viser en ny sti som han, kona og noen kjente har tråkket opp. Når de hogger i området, gir han ordre om å holde stien ren, også i ordets mest konkrete betydning. For å dempe virkningen av hogstflaten, lar han det stå igjen et belte på 30-40 meter med skog der stien går. Mammon skal ikke få overtaket alene. Livet er mer enn kontoutskrifter, og regnskapet strekker seg lengre enn til forfallsdatoene.

Universelt

– Både livet og skogen er større enn du og jeg. Da jeg forsto det, endret livet seg ganske radikalt. Blant annet preger det hva jeg gjør i skogen, for mange små skritt kan endre en retning, forklarer han. Derfor ønsker han turgåere velkommen. Han vet at de er usikre i nye landskap, så han har tråkket opp stiene og sammen med sin søster, naboer og turlaget har han skiltet for dem. Ulike lengder etter motivasjon og ønske.

– De som ferdes i skogen ofte er våre venner. Hvorfor skal vi erte dem på oss, spør han, og innrømmer at også han blir trist av egne hogstflater. Det å bryte dem opp med korridorer hjelper mye.

Ødegaard ble advart av fagfolkene. «Trærne som er igjen kommer til å blåse ned», sa de.

– Hva så? Et og annet tre gikk i bakken, men noen har jeg lagd til hvilebenker og en har blitt til en huske for hele familien, smiler han og gynger på en rotstokk av furu. Resten av vindfallene blir til biologisk mangfold.

Stas med store trær

Henry Michael Ødegaard er realist, hvis du var i tvil. Skogen skal produsere og gi «brød på bordet». Det er de mindre detaljene som han spiller på. Enkelte steder på eiendommen er det uveisomme juv. Her lar han de store trærne få vokse helt ut. Alt i alt koster det for mye å få dem ut, så hvorfor ikke like godt glede seg over dem der de står?

Praktisk også

– Stiene styrer hvor folk går. Slik kan du lede dem unna tun og steder du vil beholde til andre ting. De aller fleste holder seg trygt på den smale stien, og det er jo hyggelig å møte positive folk som nyter de vi skogeiere eier. Derfor har han lagt inn stiene på turlagets kart og lagt til rette for parkering i enden av løypene.

– Det kan jo være andre perspektiver på skogbruk, så kanskje vi skulle lete litt mer etter disse, og ikke bare hogge flatt og plante, spør han. Erfaringen forteller at skogen både kan gi bra overskudd, råstoff til grønnere industri, vern til insekter, fugler og andre skapninger og glede for folk som blir våre ambassadører i stedet for illsinte skribenter i mediene.

Videre kan du lese Henry Michael Ødegaards ytring i Magasinet Skog:

«Jeg snører min sekk»

Fra tid til annen er det oppslag i medier om turstier og skiløyper som er rasert. Turgåere kjenner seg ikke igjen. Stier som tidligere gikk i skogen, er blottlagt og lagt øde gjennom flatehogst. Oppslagene er gjerne illustrert med store bilder av elende, kommentarer fra oppgitte turgåere og skogbrukere som kanskje beklager i litt vage ordelag mens de framholder at slik må det bare være. De har ikke gjort noe gæærnt, alt er i henhold til forskrifter og sertifiseringer.

Jeg er både skogeier (4500 da), orienteringsløper, turgåer og skiløper. Jeg løper rundt i skogen på kryss og tvers, og blir like oppgitt som en hvilken som helst turgåer over skogbrukets herjinger, inklusive mine egne. Men de siste årene har jeg kommet på bedre tanker. Vi bor grisgrendt til, så vi trenger hjelp til å holde våre joggestier vedlike. Det blir for lite tråkk med meg, min kone og noen få naboer. Vi tok kontakt med det lokale turlaget, og nå er det satt opp skilt, og merket flere fine runder, til glede for oss selv og hyggelige turgåere som vi møter på våre ferder. 

For å gjøre turen så hyggelig som mulig, tok vi grep på de siste hogstene. I stedet for å meie ned alt, satte vi igjen belter med gammelskog på begge sider av stiene. Det hadde representantene for Glommen Mjøsen Skog aldri vært borti, og advarte bl.a. mot vindfall. Og et annet tre har blåst ned, men hva gjør det? Noen har blitt til sitteplass og rasteplass, og resten blir bra biotoper som igjen blir til jord. Slik er alle lykkelige: Hogstflatene er stykket opp. Den visuelle og estetiske opplevelsen av skogen er en helt annen. Vi møter fornøyde turgåere på vår ferd. Vi kan selv jogge på godt opptråkkede stier i vilden sky. Og for vilt og biologisk mangfold blir tiltaket til det bedre.

Skogbruket trenger alliansepartnere. Skogbruket trenger ikke å legge seg ut med alle. Med enkle grep kan vi oppnå bedre forståelse og omdømme, som det tidsriktig heter hos alle som er glade i å ferdes til skogs i vårt vakre land, det være seg orienteringsløpere, skiløpere og alminnelige turgåere. Selvfølgelig er det sorte får også blant dem, men hvorfor la de bestemme?

Vi har ikke skapt skogen, men mottatt den som en gave til forvaltning den tiden vi har fått tilmålt her på jorda. Ikke bare skal vi skogbrukere leve materielt av skogen. Vi skal alle leve av skogen både materielt og spirituelt. En sunn sjel i en sunn kropp, blir vel aldri gammeldags. God hogst og god tur!

Henry Michael Ødegaard, Setskog