Hopp til innholdet arrow_downward

Skogbruk og sertifisering

Familieskogbruket er bærebjelken i det norske skogbruket. Om lag 80-85 % av landets hogst til industriell bruk kommer fra familieeide skoger tilknyttet skogeiersamvirket. Forvaltertanken er en grunnpilar. Eiendommen skal overlates i bedre stand enn den var da man selv overtok eiendommen. Dette skaper grunnlag for langsiktighet, investeringer og miljøvennlig forvaltning.

Gjennom en felles innsats fra myndigheter og skogbruket er det stående volumet i norske skoger økt fra omlag 300 millioner kubikkmeter til 900 millioner kubikkmeter i løpet av de siste 80 årene. Den årlige tilveksten har økt fra 10 millioner kubikkmeter til 25 millioner kubikkmeter i samme periode. Denne store innsatsen er hovedforklaringen på de fantastiske mulighetene vi i dag har for å høste mer fra skogen, og at skogen har en nettobinding av karbon som tilsvarer om lag halvparten av Norges klimagassutslipp.

Skogeierne har også tatt et stort forvalteransvar når det gjelder miljøverdiene. Praktisk talt hele det norske skogbruket er miljøsertifisert, og det tas konkrete miljøhensyn ved hogst og skjøtsel av skogen. For å sikre fremtidige generasjoners næringsmuligheter og styrke skogens bidrag i klimakampen mener Norges Skogeierforbund at investeringene i fremtidens skog må økes.

Økt lønnsomhet og avvirkning

Det er bærekraftig grunnlag for å øke uttaket av tømmer fra de norske skogene til minst 15 millioner kubikkmeter (m3) årlig. Dette tilsvarer en økning på 35 prosent sammenlignet med den gjennomsnittlige avvirkningen for perioden 2008-2012, inkludert virke til ved og til skogeiernes eget bruk. En betydelig del av dette potensialet er knyttet til kyststrøkene, til vanskelig terreng og til områder langt fra vei.

Gjennom økt skogplanting, skogplanteforedling og bedre skogskjøtsel kan den samlede avvirkingen over tid økes til 18-20 millioner kubikkmeter samtidig som hensynet til biologisk mangfold ivaretas på en forsvarlig måte.

Realprisutviklingen for tømmer har vært fallende i lang tid. Dette har blitt møtt med rasjonalisering. Produktivitetsutviklingen i norsk skogbruk har vært langt større enn gjennomsnittet for norsk økonomi. Mulighetene for ytterligere produktivitetsforbedringer fremover er store, men krever innsats både fra myndigheter og næringsaktørene.

Skogeiers beslutning om å gjennomføre investeringer og å avvirke er knyttet til om det er økonomisk interessant. For skogeier er det viktige hvor mye hun sitter igjen med etter skatt og hvor god investeringen vil være for fremtidige generasjoner. For å realisere de mulighetene skogen gir, må myndighetene bidra til gode og forutsigbare rammebetingelser.

Skal avvirkningen økes, må hele verdikjeden, fra frø til tømmer på industritomt, effektiviseres gjennom mer effektive produksjonsløsninger, kunnskapsoppbygging og målrettet satsing på forsknings- og utviklingsarbeid. Transport fra velteplass til industri utgjør 30-50 prosent av kostnadene ved avvirkning og leveranse av virke til industrien. Derfor er etablering av et framtidsrettet skogsveinett og gode rammevilkår for tømmertransport på bil, jernbane og båt svært viktig.

Plikten til å forynge skogen etter hogst er nedfelt i skogbruksloven og i skogbrukets sertifiseringskrav. Med et 60-80 års perspektiv på investeringene er imidlertid investeringer i planting og ungskogpleie mindre privatøkonomisk interessante. Skal en kunne fortsette oppbyggingen av ressurser må derfor staten også bidra økonomisk til å realisere de investeringsmuligheter som finnes.

Norge driver et av verdens mest miljøvennlige skogbruk. Ved at skogbruket selv tar et stort ansvar for å utvikle og håndheve standarder for god skogsdrift, ikke minst gjennom sertifiseringsordningen, oppnår man en bedre miljøstandard, bedre avveining mellom ulike hensyn, ansvarliggjøring av næringen og utvikling av kompetanse og holdninger. Det er viktig at myndighetene ikke undergraver dette arbeidet med unødvendig detaljregulering, dobbeltregulering og rapporteringer.

Til tross for det ansvar skogbruket selv tar, er det spesielt gjennom praktiseringen av naturmangfoldloven innført byråkratiske og unødvendige reguleringer. Myndighetenes kartlegging av miljøverdier tar heller ikke utgangspunkt i det næringen trenger for å drive et bærekraftig skogbruk. Betydelige deler av kartleggingen er ikke basert på et vitenskapelig grunnlag, og registreringene holder ikke en kvalitet som gjør det mulig å basere seg på dem.

Norges Skogeierforbund mener derfor at dagens uakseptable kartlegging rask må erstattes med registreringer etter NiN-systemet (Natur i Norge). Dette er et vitenskapelig og etterprøvbart system. Det er imidlertid viktig at den nye kartleggingen skjer raskt, slik at en slipper å måtte forholde seg til eksisterende registreringer i lang tid.

I den offentlige databasen med naturtyper er det lagt inn råd om at mange tusen dekar skal forvaltes urørt. Dette er et forsøk på båndlegging av store arealer uten en demokratisk prosess og uten erstatning til skogeier. Disse forvaltningsrådene må fjernes umiddelbart fra basen.

Skogeierforbundet og Norskog har utarbeidet en brosjyre om Skogbruk og biologisk mangfold.

Planlegging av et bærekraftig skogbruk

For å kunne ivareta konkrete miljøverdier i skogen, er det viktig at tilgangen til informasjon om disse verdiene blir gjort lett tilgjengelige på nett. Norges Skogeierforbund mener at dette må være et offentlig ansvar, og at myndighetene også må sørge for kvalitetssikring og ajourføring av dataene.

For skogbruket er det en stor utfordring at det fortsatt er betydelige arealer uten MiS-registreringer (Miljøregistreringer i Skog). Det er derfor et stort behov for å forsere nyregistrering av MiS i kystskogbruket, med prioritet på drivverdige og ikke skogreiste arealer.

Med dagens teknologiske muligheter er det viktig å kunne gjennomføre den grunnleggende fjernmålte datainnsamlingen på tvers av eiendomsgrensene uavhengig av om skogeierne har bestilt plan. Denne datainnsamlingen, samt MiS-registreringer bør være statens økonomiske ansvar.

Praktiseringen av naturmangfoldloven

Praktiseringen av §§ 8 til 12 i naturmangfoldloven er blitt svært byråkratisk og kostnadskrevende. De krav som er satt om vurderinger etter prinsippene om føre-var, samlet belastning med mer, fører til et betydelig offentlig byråkrati, lang saksbehandlingstid og uforutsigbare og inkonsekvente vedtak.

Norges Skogeierforbund mener at så lenge et tiltak i skogen gjennomføres etter de regler som gjelder for tiltaket, og det ikke berører spesielle kvaliteter for biologisk mangfold, må en kunne unngå lange skriftlige vurderinger om tiltaket oppfyller kravene i §§ 8 til 12 i naturmangfoldloven. Systemet med prioriterte arter og utvalgte naturtyper representerer en fare for betydelig båndlegging av skogarealer som ikke er nødvendig for å ivareta det biologiske mangfoldet. I tillegg innebærer opplegget en omfattende detaljstyring og mye byråkrati.

Forutsetningen da naturmangfoldloven trådte i kraft var at systemet med prioriterte arter og utvalgte naturtyper ikke skulle brukes dersom miljøsertifiseringen i skogbruket eller andre virkemidler ivaretar artene eller naturtypene. De aller fleste arter og naturtyper i skog blir imidlertid tilfredsstillende ivaretatt gjennom skogbrukets miljøsertifisering. Prioritering av arter i skog bør derfor begrenses til truete norske ansvarsarter knyttet til naturbestemte lokaliteter som krever aktiv skjøtsel. Utvalgte naturtyper bør likeledes knyttes til særskilte lokaliteter med en truet naturtype som krever skjøtsel.

Rødlistene for arter og naturtyper

Norges Skogeierforbund mener det er viktig at Artsdatabankens rødlister holder høy kvalitet. Funn av arter eller naturtyper som er kategorisert som truet, fører til store konsekvenser for skogeierne. For å kunne drive et målrettet miljøarbeid og unngå unødvendige kostnader og restriksjoner på skogbruket, må Artsdatabanken kvalitetssikre rødlistene bedre enn det som er gjort fram til nå.

INON og naturindeksen

INON som forvaltningsverktøy skal fjernes, ifølge regjeringserklæringen. Dette er delvis fulgt opp gjennom endring av regelverket knyttet til bygging av skogsveier.

INON som kartlegging av inngrepsfrie områder fortsetter imidlertid. Dette til tross for at kartleggingen ikke viser annet enn areal med en minste avstand til bestemte moderne sivilisasjonsinngrep, uten noen vurdering av områdenes miljøverdier.

Naturindeksen er, til tross for klare forutsetninger om at den bare kan brukes for å si noe om utviklingen av et økosystem, blitt brukt for å karakterisere tilstanden i økosystemene og sammenlikne tilstanden mellom ulike økosystemer. Dette brukes blant annet i offentlige utredninger til å trekke konklusjoner på sviktende grunnlag.

Norges Skogeierforbund mener at både INON og Naturindeksen har vist seg uegnet som verktøy i forvaltningen av norsk natur. Arbeidet med disse bør derfor ikke videreføres.

Frivillig vern

Norges Skogeierforbud tok initiativet til ordningen med frivillig vern, som er blitt en stor suksess. Samfunnet får vernet mer for de ressursene som brukes og vernekvaliteten er minst like god som ved det tradisjonelle tvangsvernet. De store konfliktene rundt barskogvernet er borte.

Våren 2016 vedtok Stortinget et mål om at 10 prosent av skogen skal vernes. Vernet skal skje gjennom frivillig vern og ved vern av offentlig eid skog.

Stortinget vedtok 10 prosent skogvern uten at det foreligger noen vurderinger av kostnadene ved et slikt vern, eller hvilke konsekvenser det vil ha for avvirkningen i Norge. Heller ikke skogbrukets muligheter for å bidra til det grønne skiftet eller bidrag til å løse klimautfordringene ble vurdert. Et mål om 10 prosent skogvern innebærer fredning av 12 millioner dekar skog. Det vil måtte få konsekvenser.

Verdikjeden skog og tre sendte Stortinget et brev der de beskrev konsekvensene av å sette et mål på 10 prosent vern. Skogeierforbundet mener det er uansvarlig av partiene å sette et slikt mål uten noen form for konsekvensvurdering.

Norges Skogeierforbund understreker at vernet skal skje gjennom frivillig vern-prosessen. At prosessen er frivillig, og reelt sett oppleves slik av den enkelte skogeier, mener Skogeierforbundet er av avgjørende betydning.

Sertifisering

PEFC er verdens største organisasjon for skogsertifisering. Paraplyorganisasjon er per i dag tilstede i 41 land gjennom nasjonale organisasjoner og globalt er totalt 260 millioner hektar skog PEFC-sertifisert. Norge var i år 2000 ett av de første landene som fikk sitt nasjonale sertifiseringssystem godkjent av PEFC. Det er krav om at de nasjonale systemene skal revideres hvert femte år, og Norges har nettopp vært gjennom tredje revisjon og regodkjenning. Norges Skogeierforbund mener sertifisering er helt avgjørende for næringens konkurransekraft og troverdighet.

De nye standardene ligger tilgjengelig på PEFC Norges hjemmeside og trådte i kraft 1. februar 2016.