Både bestefaren og faren drev sagbruk på gården. Runar overtok i 1993 og skjærer fortsatt rundt 800 kubikkmeter tømmer i året. Foto: Roar Ree Kirkevold

Plass til flere sagbruk

Runar Bekkeseth er pensjonist på papiret, men sagbladet får sjeldent hvile.

Roar Ree Kirkevold30. oktober 2026

Som i alle næringer, har også norske sagbruk vært gjennom en stor omstilling. På 1950-tallet da bestefar Tore hadde drevet gårdssaga i 20 år, skulle alle bygge opp igjen landet etter andre verdenskrig. Omtrent hver gård hadde en smal bygning med sagflis under, og lang lem i siden til å få ut plank og hon. Sagbladene hvinte, og markedet var umettelig.

Så kom avskallingene, men Runars far Erling, fortsatte skjæringa ved siden av hel jobb på 400 dekar egne jorder og opptil 600 leid areal. Jordsmonnet egner seg for store avlinger her rett utenfor Holmestrand. Erlings sønn Runar, fulgte i bestefars og «fatters» fotspor. Landbruksskole og to år på «Saggrenda» skogskole selv om gårdsskogen kun er på hundre dekar.

– Jeg dingla på traktoren fra jeg var ti år, sier han med et smil. Vågalt, men moro. Sagbruket var ikke så interessant. Der var motorer og landbruk som fenget.

Ble med likevel

– Fatter hadde en fast leveregel. Unngå alle remedier som virker spennende. Søk teknikk og rutiner som virker. Det holder. Enkelt og greit, sier mannen som nå egentlig er pensjonist, men som har så veldig vanskelig med ordet «nei». Fortsatt blir det oftest uttalt «ja».

I 1983 kjøpte de høvel, og i 1987 bygde de ny sagbygning. Runar gravde litt, men det ble mer og mer sagbruk også på ham. Interessen kom snikende. Han tok over gården inkludert sagbruket i 1993. Rett etter kjøpte de «finnesaga» som de kaller den militærgrønne saga. Fortsatt skjærer den alle mulige dimensjoner ut av rundt 800 kubikkmeter tømmer i året.

Bestefar og «fatter» er ikke her lenger. Runar skjærer alene. Innimellom kunne han ønsket seg en annen «bakgutt» enn seg selv. Da tenker han på hvor samstemte han og «fatter» var. De gjorde jobbene uten å si et ord eller å fekte med armene. Hver bevegelse var nøye innøvd. Honen til høyre og planken til venstre.

Når velta var tom, passet det akkurat med å tømme vogna med plank og flytte honen til den svære honhaugen noen meter unna.

Leieskjæring er å motta tømmer fra skogeiere som vil at du skal skjære det de behøver til dem.

Innimellom vil kunden også være med. Noen fordi de tror de sparer penger, andre for å lære. I hele livet har Runar visst godt at hvis noen uten trening er med, går skjæringa saktere. Hver detalj må sjekkes så det ikke skjer noe galt. Runar har fortsatt alle ti fingrene i behold, og det har han tenkt å fortsette med. Sagbladene på opptil én meter og tyve i diameter snurrer tusen ganger i minuttet.

Ingen spøk for amatører.

Runar Bekkeseth smiler mot kamera iført svart lue med hørselvern og oransje arbeidsjakke inne på sagbruket. — Runar Bekkeseth mener det er plass til mange flere i bransjen. Foto: Roar Ree Kirkevold

Variasjon og go´lukt

Å drive ei såpass stor gårdssag krever at du liker å jobbe lange dager.

– Og at du er praktisk anlagt, legger Runar til. Da skjønner du snart prinsippene som skal til for å utnytte hver eneste stokk maksimalt. Folk uten erfaring kan tenke at «en stokk er en stokk», og at dette er dønn kjedelig rutinearbeid. De proffe derimot, ser en ny mulighet i hver eneste stokk. Runar har en rød laserstråle som viser skuren. Så har han et speil i enden som hjelper han å se den borteste enden. Øyeblikkelig oppdager du at hver bevegelse og hver operasjon er nøye innøvd som en ballettdanser. Sammenligningen kan virke litt søkt i dette maskuline yrket hvor buksa og jakka for lengst er impregnert av ekte kvae, eller «koe» som de sier i Vestfold, men du skjønner. Runar nøler ikke. Umerkelig bedømmes stokken, og sagkrakken går att og fram nærmest i én bevegelse.

– Jeg tror nok at det er variasjonen i arbeidet som er det aller beste, innrømmer han.

Etter noen timer eller dager med intens skjæring, skal han kanskje lage profiljern til et gammelt listverk, høvle gulvbord eller gjøre annet arbeid. Ganske snart blir savnet av lyden av bladet eller vogga så påtrengende at han må skjære litt igjen.

Er du så heldig å møte Runar Bekkeseth ute blant folk (det skjer ikke så ofte), vil du kanskje kjenne duften av tømmer. En behagelig blanding av kvae og vanilin.

En tømmerstokk ligger på sagvogna med den avkappede enden vendt mot kamera. I bakgrunnen betjener Runar Bekkeseth sagmaskinen. — Den eldre Kara-saga går jevnt og trut. Foto: Roar Ree Kirkevold

Runar den heldige

Kona til Runar er banksjef. Hun har lang kjørevei til jobb og lite mulighet til hjemmekontor. Reiser klokka seks og kommer hjem klokka seks. Runar er heldig. I tolv timer minst kan han holde på med skjæringa si uten at det går ut over noen. Barna har flyttet hjemmefra.

Kanskje tar sønnen over en dag? Han er etablert et stykke unna med fin jobb, men er i tenkeboksen som det heter.

Generasjonsskifte

Runar vet at det er spesialordrene fra byggmesterne som driver med restaurering og vedlikehold, som til nå har holdt liv i flere bygdesager utover på bygdene.

De fleste har forstått at de bør satse på produkter som ikke finnes hos byggevarekjedene. Markedet er stort nok til et betydelig antall bygdesager.

Trenden er klar. Folk restaurerer mer. I økende grad er de opptatt av å ta vare på det opprinnelige.

Runar Bekkeseth

Derfor selger vi for eksempel mange spesialprofiler på listverk og annet, forteller han, og legger til at det alltid er stor sas når noen vil ha heltre gulv av ask eller eik. Eller tak- og veggpanel i lokalt lauvtre. Mulighetene er uendelige, og TV-programmene om mulige og umulige oppussinger inspirerer tydeligvis folk med et bevisst forhold til bygninger og interiør.

Utfordringen ligger i at hvis du skal tjene lønna di på saga, må du være villig til å jobbe lange dager i allslags temperatur. Sagbruk er ikke for pyser eller kontorister.

Han ramser opp flere kollegaer som allerede er godt og vel pensjonister. Få har noen til å ta over. Neste generasjon har fått seg gode jobber med høyere lønninger. Ikke noe galt i det, men kanskje du kunne tenke deg å starte sagbruk? Det er nå det er et generasjonsskifte, og det skal være kunder nok i overskuelig framtid hvis du er nevenyttig og kan tilpasse deg.

Noen råd

Sagbruk er et ensomt yrke. Du har kunder å snakke med, men du jobber gjerne alene. I tillegg er det et fag som det tar tid å lære seg. Som Runar, må du lese tømmeret og utnytte hver stokk. Så må du bruke tid nok også utover en og annen helg.

Runar var med da Norsk Bygdesagforening ble etablert i 1987. Han har mye godt å si om den organisasjonen.

– Ta de kursene som byr seg. Bygdesagforeningen er veldig gode på faglig oppdatering, hevder han.

Like viktig er at her treffer du andre i samme yrke. Du får et nettverk og blir kjent med folk som gir deg viktige råd.

Jeg tør å påstå at i bygdesagmiljøet er alle kollegaer. Vi deler ideer og tips.

Runar Bekkeseth

Som at det kan lønne seg å vurdere en høvel også. Høvling gjør at du kan utnytte sidebord og dermed stokken, bedre.

– Før skulle alle ha høvlet kledning, men nå er det en trend med rubord og ruplank. Det gir bedre utnytting av planken. Likevel kan høvelen være en god investering når du har innarbeidet deg med saga, sier han. Trendene kommer og går.

– Finn en som tenker omtrent som deg, og spør i vei. Det er et stort marked for småordrer, og det er plass til flere sagbruk, slår Runar fast.

Runar Bekkeseth bøyer seg over sagmaskinen og arbeider ved det store sirkelsagbladet inne på gårdssaga. — Sagbladet kan være opptil 1,20 meter i diameter og roterer tusen ganger i minuttet. Her er det ingen rom for uoppmerksomhet. Foto: Roar Ree Kirkevold

Båndsager

De fleste som kjøper rimeligere båndsager bruker den til hobbybruk. Helt greit som en test på om du liker deg som «sagfører», men skal du skjære enkelt og effektivt, ender du fort opp med ei proff sag med sagblad.

– Jeg vil påstå at sagblad er både raskere, rimeligere og ikke minst enklere, sier han. Så kan du ha ei båndsag eller annet spesialutstyr ved siden av.

Runar Bekkeseth peker på honhaugen. Én gang i år kommer en stor fliskutter og maler opp alt til flis som selges.

– Honhaugen er beviset for at jeg fortsatt driver på. Dette er et fritt og godt yrke. Du må ha plass å etablere deg på og ikke minst annet å tjene penger på ved siden av. I hvert fall inntil du har opparbeidet deg nok kunder, sier han og starter den 30 år gamle finske Kara-saga.

Han må ha ferdig noen én gange åtte toms plank til den lokale kirken. Byggmesteren skal lirke seg opp i klokketårnet og bygge en nødvendig platting. Etter det skal plankene brukes til andre formål i kirken.

Opp gjennom tidene har han levert mye spesialprodukter nettopp til distriktets kirker.

Så har han kunder fra Sande til Sandefjord og fra kysten og til Lågendalen.

Han vipper honen elegant ut til høyre. Det lukter ferskt tømmer.

Og ekte arbeidsglede over en fornybar ressurs som ofte blir brukt i flere hundre år.