
Foto: Roar Ree Kirkevold
Livet gikk faktisk videre
Snart er det fem år siden fredag 19. november 2021. Husker du ikke denne dagen, er du ikke skogeier i Hedalen. Orkanen la hundretusenvis av kubikkmeter tømmer i bakken. Men, hvordan gikk det med skogeierne der?
Familien til Arne Storruste har eid den 6000 dekar store skoggården siden 1670-årene. I et normalår vokser skogen på de vel 5500 produktive dekarene tvers over den vide Hedalen med rundt tusen kubikkmeter.
Bestefar, Gunnar, snakket mye om den store stormen i 1934. Det står i opptegnelsene at innpå 60 000 trær blåste overende. Antagelig var det Guds lykke at vinteren etter var snøfri, så bygdefolket og innleide tømmerhoggere fikk ut alt virket nærmest uskadd. De fløtte det med elva til kjøperne før det ble ødelagt.
19. november 2021
Denne fredagen var Arne Storruste som vanlig på jobb som tømrer. Han husker akkurat hvor han var, nemlig på et kjøkken hvor han byttet innredning og benkeplater. Vinden ulte i veggene fra klokka ti om formiddagen. Flere trær blåste ned, og klokka tolv reiste Arne hjem for å sikre at ingen trær blåste over bilen.
Hjemme sto alle dørene på driftsbygningene på vidt gap. Han fikk sikret dem og hentet dattera som fortsatt var på skolen.
Senere på kvelden bestemte familien på fire seg for å reise til slektninger i Vestfold.
Når de kom tilbake to dager etter, kunne de bare konstatere at store deler av skogen i Hedalen igjen hadde blåst ned.
Det første han tenkte var om barkbillene ville ta resten av skogen.
– Heldigvis hadde bestefar fortalt mye om orkanen i 1934, så på en måte var jeg litt forberedt, sier han her ved kjøkkenbordet.
Ingen ble deppa
– Derfor fikk jeg heller ingen dupp i humøret. Jeg hadde talt opp 63 bestand som helt eller delvis hadde blåst ned. Nå gjaldt det å redde verdiene. Min aller første tanke var om barkbillene ville gå til frontalangrep, husker han.
Ingen forsikring
Arne Storruste hadde null skogforsikring.
– Klart det var dumt, men vi hadde liksom aldri fått somlet oss til å bestille, sier han med et svakt smil.
På tross av dette var han aldri inne på tanken om å gi opp skogbruket sitt. Mens bestefar pleide å hogge balansekvantumet på rundt tusen kubikkmeter hver vinter, hadde både faren Ola Omsrud og han selv ligget på 300-400 årlig hogstkvantum.
– Ingen av oss likte å ha skogsmaskiner i skogen. Vi gledet oss til tømmerhogsten med traktor og vinsj, men jeg ser jo at den stående skogen ikke ble noen «sparekonto» slik de trodde før. Når orkanen kom var det altfor mye gammel skog her, innrømmer han.
Nå hører det med til historien at Arne må være en nær evig optimist.
– Til alt hell opplevde vi at siden jeg var raskt ute med å melde inn 17 000 kubikkmeter tømmer, så kom folkene fra Valdres Tømmer til oss med en gang. De med forsikring, måtte jo vente på takseringen, sier han.


Driftsveier
En annen bra ting var at de hadde mange driftsveier på eiendommen. Selv om de måtte få til vedlikehold og oppgradering i en fei, var det tross alt overkommelig i motsetning til mer veiløse eiendommer.
– Vi måtte bygge større snuplasser, men det gikk bra, sier han. I ettertid har entreprenøren og han regnet ut at driftsprisen ble rundt 30 prosent dyrere enn ved vanlige hogstoppdrag på eiendommen.
– Grov skog og korte avstander er god butikk og driftene gikk effektivt, sier han.
Heldig tross alt
Når de gjorde opp regnskapet etter to år, viste det seg at utrolige 27 000 kubikkmeter tømmer blåst ned eller blitt så skadd at det måtte hogges. Tilsvarende en normal tilvekst på 27 år!
– Klart det var leit, men vi berget det meste av verdiene og heldigvis ble ingen skadd i dalen her. Dessuten har vi nok mellom 10 000 og 20 000 kubikkmeter tømmer igjen i de mer skrinne områdene vestover i dalen. Jeg tenker ofte på dem som mistet alt. Pengene er absolutt ille nok, men de får heller ikke gleden av å hogge og drifte på normalt vis, hevder han. Håpet hans er at en av ungene skal ta over slik at de også får gleden av å drive skog.
Plantingen
Arne har plantet vel tusen dekar. Det gjaldt jo å få i gang ny skog, så alt ble bestilt av proffe plantere. Det er gran de har plantet, men nede ved elva hvor det sto igjen en del furutrær, markberedte de en del.
– Siden furuene hadde så liten krone, plantet vi furu i tillegg til den naturlige foryngelsen. Jeg har sett at også noe gran kommer av seg selv. Det virker nesten som om en del frø ligger i dvale i jorda og venter på lys ned på bakken, sier han.
Arne har også tenkt på i hvilken grad rotveltene i seg selv fungerer som en slags markberedning.

Kreftene
– Jeg var med og hogg litt vindfall for hoggeren selv om jeg er fullt klar over hvor farlig det er. Vi fulgte rådet om ikke å røre skogen på minst fjorten dager for at mye av spennet skulle forsvinne. Men, en gang felte jeg ei stor furu som traff en stor stein på midten. Da så jeg virkelig hvor store krefter det er i et tre. Buska spratt rett opp og kom mot meg. Heldigvis gikk det bra, men det øker respekten, innrømmer han.
Ungskogpleie
Ganske fort etter stormen foreslo Arne at skogeierne skulle gå sammen om å bestille helikoptersprøyting. La oss si omtrent nå, fem år etter orkanen.
Forslaget fikk ingen applaus. Ingen ville spre gift i Hedal-skogene.
– Helt greit, jeg er enig i det, og nå skal jeg si at jeg er forundret over at bjørkene tross alt har kommet ganske forsiktig. Da er det flerårige graset, smyle verre. Innimellom ser jeg at det har knekt granplantene. Derfor skal jeg markberede og supplere der til våren. Jeg har vurdert å kjøpe pappskiver til å legge rundt plantene. De holder i noen år. Kanskje nok til at trærne kommer over grashøyden.
Store områder er også tett av bringebær. Ifølge Arne kommer granene seg greit gjennom bringebæråkeren.
Tiden nærmer seg at han skal gjennom den første runden med ungskogpleie. Til det leier han folk, og beskjeden er klar: Spar alle furuene. Han vil ha så stor treslagsblanding som naturen her legger opp til.
– Så skal jeg holde igjen ti mål ved gårdstunet. Der skal vi gjøre ungskogpleien sjøl, sier han. Det har ikke med penger å gjøre, men kun med pur glede og for å få erfaring. Her kan vi klippe dobbelttopper og stelle litt ekstra.
For Arne er det viktig å holde på med praktisk skogsarbeid i tillegg til snekringen.
– Jeg har aldri interessert meg særlig for husdyrproduksjon. Det er skogen som betyr noe for meg, innrømmer han.

Råd
Vi ber om et råd til skogeiere som ikke har opplevd orkanens fryktelighet. Den erfarne skogeieren lar seg ikke be to ganger.
– Hogg de minst stormsterke bestandene først. Da gjør du den gjenværende skogen mer stormsterk. Så bør man avstandsregulere tidlig nok slik at trærne får stor krone og dermed også bra rotsystem. I tillegg bør vi alle prioritere barblandingsskoger. De holder bedre i mange sammenhenger.
Bjørk
Her i Hedalen finnes det kun vanlig bjørk, Betula pubenscens. Selv om det mest er hengebjørk,Betula pendula, som gir tømmerkvalitet, så ivrer ikke Arne Storruste etter å blande inn for mye bjørk.
– Vintrene er såpass harde her. Snøen bøyer og knekker bjørka, så det blir aldri gode tømmer- eller finerstokker, sier han og legger til:
– Folk er jo late. Hvis strømprisen er høy og vinteren kald, blir prisen på vedbjørk bra, men så fort det blir billigere, skrur folk på varmeovnene igjen. Nei, det blir for usikkert. Jeg har satt igjen et lite bjørkebestand for å ha noe å holde på med, men det er mest for moro skyld.
En storm, eller rettere orkan, som 19. november 2021 gjør noe med både Arne Storrusten og hele lokalsamfunnet. Arne er stolt av at ingen har gitt opp. Nå fem år etter, er alle han kjenner i gang med nye omløp.
– Jeg lærte mye om beredskap. Vi hadde ikke strøm før seks og en halv dag etter orkanen, så nå har jeg mer drivstoff på lager. Frysa er tross alt full av elgkjøtt så et aggregat og drivstoff er nødvendig. Så tror jeg at jeg får en mer stormsikker skog, og framover skal jeg hogge hardere innpå balansekvantumet.
Han innrømmer at når det blåser mye nå, blir han engstelig og tenker på både hus og skog.
Har du forsikret?
– Absolutt, det gikk tross alt bra, men jeg tar ikke den sjansen igjen, smiler den evige optimisten.

Roar Ree Kirkevold

