
Johan Falck står på den sotsvarte brannflaten. Om et par år vil den igjen være grønn. I mellomtiden er det en del sopp og innsekter som trives ekstra godt.
Over hundre arter trenger skogbrann for å overleve
For andre gang satt Statsforvalteren fyr på skogen.
For andre år på rad ble det gjennomført naturvernbrenning ved Lagtjenn ved Store Rekke i Aurskog-Høland kommune. Et svensk team, ledet av Johan Falck, gjennomførte selve brenningen, med god bistand fra brannvesenet samt Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus, som var ansvarlig.
– Naturen vår er under press. I dag er over hundre arter i Norge avhengige av skogbrann for å overleve. Mange av disse er rødlistede og står i fare for å forsvinne. Derfor er det veldig bra at Statsforvalteren gjennomfører en kontrollert naturvernbrenning, sa klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen i forkant av brenningen.

På branndagen var 16 personer i sving. Johan Falck forteller at de brant med en hastighet på rundt 100 meter i timen. Allerede samme kveld begynte slukningsarbeidet.
– Vi begynte å slukke kantene på området. Hele søndagen gikk med til å slukke områder som brenner særlig godt. Nå er det litt brann som ulmer, som vi lar «tøffe på», samtidig som vi fortsatt holder vakt i området. Vi kan ikke være overalt samtidig, så det viktigste er at vi har en helt sikker ytterkant, understreker Falck to dager etter at han tente på skogbunnen.
Med fasit i hånden kunne han slå fast at brannen var «lugn og fin» hele veien fra start til mål.
– Fra første dag begynner det å skje ting på områdene vi brenner. Ser du på furuene vi brant i fjor, ser vi at kvaen er synlig der den siver nedover stammene. De har fått brannskader, og det betyr at vi har fått ønsket effekt. Mange av granene som står der, ser grønne og livskraftige ut. De fleste av dem er ringbarket. Effekten av brenningen tar gjerne to til fire år før man ser at de er døde, forklarer Falck.

For sopp, lav og insekter betyr brenningen mye. Over 100 arter i Norge er direkte avhengige av brann, og om lag 2 000 arter drar nytte av brann.
– Et slikt eksempel er sotpraktbillen (Melanophila acuminata). Den kommer så fort den kjenner duften av røyk. Billene kan kjenne den på flere mils hold. De bruker varmesensorer for å finne fram, og de samles ved maurtuene. Når billene møtes, parer de seg, og så legger de egg i de skadede trærne. Litt av poenget med å la brannen ulme i noen dager mens vi slukker, er at vindretningen kan endres og at flere insekter blir oppmerksomme på brannen, forklarer Falck.
To dager etter er bakken helt svart. Enkelte våte områder har fortsatt farge, men stort sett er det kun aske å se på bakken.
– Vi brant et sted i Sverige for ti år siden. Nå er mosen der så tykk at man kan brenne igjen. Her kommer marka til å være svart et par år før det blir grønt igjen, forklarer han.

Falck forteller at enkelte korridorer på det 170 mål store området er holdt unna flammene. Der kan blant annet vilt finne næring. Det er først og fremst bakken, samt et lite stykke opp på trærne, som tar fyr og svis.
– På baksiden av trærne blir det en virvel av flammer som beveger seg oppover stammen. Den tykke barken til furua gjør at den overlever.
– Grana får en gulaktig farge på nålene på de nedre greinene. Det betyr at nålene har kokt, og at celleveggen har kollapset. Det skjer ved cirka 70 grader. I toppen av grana er det fortsatt grønt. Min oppgave når jeg tenner på, er at ikke alle trekronene dør av røyken. Vi vil ikke bare ha død ved, understreker Falck.

Denne litt snodige yrkesretningen Falck har valgt seg, er ikke uten grunn. Han forklarer at han forsto skogsøkologien på en helt annen måte etter en forelesning om skogbrann.
– Vi hadde en brannforsker som holdt en veldig inspirerende forelesning på universitetet. Etter det har jeg sett skogbrann som en forklaringsmodell for skogsøkologien. Slik fant jeg min nisje i livet, smiler Johan Falck.
Marius Lippestad

