Sigrid Enderud Bjertnæs liker livet i hogstmaskinen. Tidlige morgninger og lange dager går som en drøm fordi hun trives så godt i jobben.

– Jeg trenger ikke se ut som en kar, selv om jeg jobber som en

Sigrid gikk for tredjevalget og har ikke angret et sekund. Når ting ryker, gir hun seg ikke på tørre møkka.

Marius Lippestad17. juli 2026

– Jeg er streng på at alle som skal inn her, må ta av seg på beina, sier 18 år gamle Sigrid Enderud Bjertnæs.

Hun sitter godt plantet i stolen på en rød Komatsu-hogger med kjelenavnet «mopeden». Det tar 45 minutter med bil fra den offentlige veien før du finner Sigrid. For tiden driver hun tynning og skjermstillingshogst. Hun er førsteårslærling, men det er ingen hindring for å bli sendt ut i splitter ny hogstmaskin, helt alene.

– Det er her jeg bruker mest tid i løpet av døgnet. Da er det greit å sitte komfortabelt, og at det ikke er møkkete, sier hun rolig før hun hever stemmen litt:

– Det klikker nesten for meg når folk går inn her med møkkete støvler. Derfor har jeg kjøpt skobrett til maskinen. Ting man skal bruke hele dagen må være litt på stell, sier hun med en latter.

Eneste jente

Jevnaker-jenta er eneste jente i firmaet Bjørlien Skogsservice. Hun beskriver seg selv som rett fram. Er det noe, får kollegaene høre det.

– Jeg kommer på jobb med veske, rosa kopp og røde negler. Jeg liker å pynte meg, sier hun uoppfordret om hvordan det er å være eneste jente.

– Jeg trenger ikke se ut som en kar, selv om jeg jobber som en.

Selv om SIgrid ennå ikke er ferdig med første året av lærlingtiden sitter styringen av hogstmaskinen i fingrene. Alt går på "autopilot".

Gran på furumark

18-åringen fyrer i gang maskinen. I skogen hvor hun arbeider, har hun tynnet og drevet skjermstillingshogst i en uke. Antageligvis skal hun være her i tre uker til.

– Den største utfordringen med tynning er å ikke kjøre borti trær som skal stå igjen. Jeg må studere hvert tre for å plukke ut de riktige. Det krever en god del mer å tynne, men jeg synes det går fint. Skal jeg være ærlig, synes jeg skjermhogst og sluttavvirkning er litt morsommere enn tynning, sier hun.

Feltet hun nå har jobbet seg inn i, er i sistnevnte kategori. Her er det skjermstillingshogst som gjelder. Bestandet er et klassisk eksempel på en plass hvor det er plantet gran på furumark.

– Vi tar ut all grana og setter igjen furu, slik at det kan bli et furubestand her. Jobben er egentlig mest å kunne se forskjell på gran og furu, pluss tømmerreglementet som gjelder, forklarer hun.

Jobber med far

Moren til Sigrid er skogbrukssjef, og faren var fulltidsbonde, men fikk lyst på annen jobb ved siden av.

– Jeg foreslo at han skulle ringe sjefen min, fordi jeg visste de trengte flere folk. Så da ble det jobb på ham også. I vinter hogde vi hjemme på gården. Jeg kjørte hogger, og pappa kjørte lastbærer. Pappa er litt sær og hadde mange rare tilbakemeldinger, men det var veldig moro å jobbe sammen. Vanligvis jobber vi ulike skift fordi vi har kuer på gården som krever stell, forklarer hun.

At Sigrid skulle ende opp som hogstmaskinfører, var på ingen måte gitt.

– Det er egentlig mest fordi jeg måtte ha et tredjevalg da jeg skulle søke på videregående skole. Jeg hadde gode karakterer og kom inn på alt. Den kvelden jeg fikk vite at jeg hadde kommet inn på alle tre, satt jeg og tenkte. Andrevalget var anleggsgartner. Det fristet lite å pirke i ugress. Agronom var førstevalget, men jeg kom fram til at jeg heller vil ta voksenagronom.

– Noe praktisk måtte jeg ha. Jeg satt ikke stille et sekund på skolen, men er jeg interessert i noe, sitter jeg rolig og følger med. Har jeg hogstmaskinen for meg selv, kan det fort fly av gårde 12–14 timer uten at jeg ser på klokka. Jeg koser meg veldig med å jobbe. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg valgte denne retningen, sier hun.

Naturbruk tok hun på Åmot, og skogbrukslinja gikk hun på Lena-Valle.

Aller best liker Sigrid å kjøre hogstmaskin. Da gjerne en som er enda større enn den i bakgrunn. Den røde Komatsu-hoggeren bruker hun å kalle "Mopeden".

Må fikse sjæl

Læringen fra skolen tar hun med seg. Men det er ikke alle situasjoner man lærer om på skolebenken. Noen ting krever erfaring. Har du ikke erfaring, er det kun pågangsmot og vilje til å ordne opp som hjelper.

– PEFC-reglene setter seg veldig raskt. Noen ganger kan det dukke opp utfordringer, som hvis man hogger i mørket, uten dekning og med et dårlig kart. Da er det ut med hodelykt for å finne den bekken du vet skal gå et sted i nærheten, sier hun.

– Om noe ryker, må jeg også ut og fikse det. Da har jeg ikke noe valg. Ofte må man være enten veldig kreativ eller veldig sterk. På den største hoggeren har jeg fått kjørt meg. I vinter gikk det galt flere ganger. Da sto jeg ute i 20 blå klokka halv to på natta og måtte prøve å finne feilen. Slik lærer man ikke på skolen.

– Jeg tror det var fjerde dagen i jobben som jeg ringte sjefen. En slange var gåen, og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Sjefen ba meg forsøke å stamme koplingen. Om det ikke gikk, skulle jeg ringe kollegaen i lastbæreren. Jeg er litt vrang, så jeg ville få det til selv. Det gjorde jeg. Man må bare prøve. I denne jobben må man gjøre ting om og om igjen. Man blir ikke verdensmester på en dag, erkjenner hun.

Brua gav etter

Til tross for et relativt kort arbeidsliv, har Sigrid flere gode historier på lager. En gang fikk hun virkelig kjenne på frykt.

– Jeg var ute i den andre måneden som lærling. Jeg kjørte en Rottne F20. Det er en ganske stor lastbærer. Den var helt fylt opp med godt over 20 kubikk. Jeg skulle over ei bru som hadde blitt laget av noen med lite erfaring. Plutselig takket brua for seg, og bakvogna forsvant ut i bekken. Der sto jeg midt på natta. Jeg ringte etter de to andre lærlingene jeg visste var på jobb cirka 45 minutter unna. De hentet kjettinger og stropper, og så fikk vi dratt vogna opp med hogstmaskinen. Det var et mirakel at vi fikk den opp. Den dagen reiste jeg på jobb klokka 14 og var hjemme 07.15 neste morgen, forteller hun.

– Det er en del som sier at man ikke har kjørt skikkelig maskin før man har veltet. Nå veltet jo jeg ganske fort. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig, gliser hun.

Hun skryter av gode kollegaer. Til tross for at man jobber mye alene ute i skogen, er det mye prat på telefon, der det er dekning. Om det skulle være noe, stiller alltid noen raskt opp med svar eller veiledning.

Å kjøre hogstmaskin kan virke ensomt, men Sigrid forteller om gode kollegaer og mange telefonsamtaler i løpet av en arbeidsdag.

– Velg skog!

Sigrid anbefaler andre unge å jobbe i skogen.

– Er du interessert i skog og synes maskiner er tøft, så er valget enkelt. Da trenger du bare en tålmodig arbeidsgiver, så har du alt som skal til! Det er frie dager, og ingen dag er helt lik, understreker hun.

– Jeg trodde det vanskeligste skulle bli å komme meg opp om morgenen. Jeg syntes det var helt umulig da jeg gikk på skolen. Den gangen ringte alarmen klokka kvart over sju. Det er omtrent på den tiden jeg spiser den første lunsjen nå. I dag kjørte jeg hjemmefra like før klokka fire på morgenkvisten. Det er ikke noe problem når man har det så fint på jobb, forteller Sigrid Enderud Bjertnæs i «mopeden».