Marie Ødegården fikk nok av den trygge og meningsfulle jobben. Hun ville ut i skogen.

Morrasol, vind, regn og andre gleder

Etter ti år som sosionom i kommunen, brøt hun tvert og ble gründer. Nå har Marie jobbet med ungskog og planting i ett år. Hun har ikke sett seg tilbake.

Roar Ree Kirkevold24. juli 2026

Marie Ødegården har en klingende latter, ikke ulik den til Therese Johaug. Vi møter henne på et stort nytt plantefelt på hjemgården i Andebu i Vestfold. Egentlig har hun bestemt seg for at det har vært nok presseskriverier om henne, men hun gjør et unntak for Magasinet Skog.

Sosionom

I oppveksten var bondedattera Marie glad både i natur og i mennesker. Hun ble sosionom, og fikk seg jobb som rådgiver i nabokommunen. Trygt, ordnet, gode kollegaer og nok utfordringer. Målet var å hjelpe folk med hverdagsproblemer av mange slag fra mindre justeringer til akutt hjemløshet hvor kommunen har et ansvar for sine.

Marie gjorde sitt aller beste, og i dag innrømmer hun at hun er god med mennesker. Hun skryter ikke, men er ærlig på det hun kan.

En god egenskap.

Etter hvert begynte hun å ta med seg jobben hjem til mannen, Ole Anton, og de tre små barna, Edvard, Mathilde og Emil. Det hun følte for kontorplassen sin er vanskelig å sette ord på. Hun trivdes jo, men det ble en slags inneklemthet.

Hun følte på ansvaret. Særlig for klienter som kom igjen.

Og igjen.

Noen mennesker har virkelig et dårlig utgangspunkt i livet. De er som planter som blir kuet av lauvskog, eller knuget av snø.

Marie smilte mindre og hadde kortere lunte. Hun ble ukonsentrert og var stort sett trøtt.

Ole Anton tok det opp. De pratet godt sammen, men hun merket at hun reserverte seg mer. Noen ganger kunne hun slite med å gjøre ting ferdig. Selv bagatellmessige avgjørelser ble utsatt.

«Bare jeg får to arbeidsdager til nå, så blir det bedre»

Det ble ikke bedre.

Skogen

En dag kommer Ole Anton med et tips. «Det er manko på folk som kan påta seg ungskogpleie. Skogeierne ligger langt etter». Ole Anton har master i skogfag og jobber hos Statsforvalteren. Trolig er han klok, for han la til at han syntes Marie ville egne seg veldig godt til å jobbe i skogen.

Et frø var sådd. Maries bestefar har vært en skikkelig skaukar i hele livet. Når hun tenkte seg om, hadde også mamma sagt at hennes hemmelige drøm alltid har vært å drive med ungskogpleie.

Frøet spirte i Marie. Hun diskuterte mulighetene med Ole Anton og pappa.

En dag da hun kom på kontoret, orket hun ikke å åpne pcen.

Hun husker det godt. Hun hadde fått nok selv av jobben som både var trygg og meningsfull.

Marie ville ut i skogen.

På tross av oppvekst på korngård på landet, visste hun lite om hva hun gikk til.

Kundelista

Sandefjord kommune hadde en liste over skogeiere som ikke hadde tatt i bruk skogfondsmidlene sine. Den diskuterte de med Marie. Hun fikk i oppdrag å ringe skogeierne for å foreslå tiltak. Flere takket ja.

- Noen steder var det altfor sent, men jeg skal jammen si at det jeg rødda, blei utrulig fint. Rart med skauen, du kan få tel mye selv om du ligger dårlig an, sier hun.

Marie fikk høre at det var manko på folk som kan påta seg ungskogpleie. Det sådde et frø i henne.

Erfaringen

Nå har det gått ett år siden oppstarten. Fordi hun hadde små barn, fikk hun et halvt års permisjon fra sosionomjobben. Trolig var sjefen fornøyd med henne, for hun gjorde hva hun kunne for å legge til rette og beholde henne.

Men Marie hadde bestemt seg. Hun skulle stelle skog. Ikke kunne hun så mye, og ikke hadde hun noen kunder, men med et nyopprettet firma som heter Skogstell i ei bygd hvor «halvparten» av innbyggerne heter Gran, burde det finnes muligheter.

Marie har pågangsmot og hun kan håndtere folk. En dag kommer lokalavisa og lager en stor sak om den 32-årige trebarnsmora som brøt tvert og gikk til skogs med ny Husqvarna ryddesag på skuldra.

Folk begynte å ringe. Det viste seg at behovet var stort. I tillegg til lista fra kommunen, fikk hun oppdrag av familiemedlemmer og gamle kjente, men også helt ukjente.

Når flatene hun skulle over var store, delte hun dem opp i mindre parseller slik at hun kunne forteller seg selv og Ole Anton at hun hadde nådd dagsmålet.

Så kjøpte hun seg skikkelig regntøy, for selv for folk som Marie, skinner ikke alltid sola.

- En av de store gledene var å være skrubbsulten når du åpner matpakka. Om kvelden kjenner du at du har brukt kroppen. Aldri før har dusjen føltes bedre.

Marie tjener mindre, men er gladere og mer tålmodig. Slik som folk kjenner henne, egentlig.

- Det rare er at jeg ikke har savnet kontorjobben eller kollegaene i det hele tatt. Ikke noe gæli, bare at skogen har vist henne noe nytt.

Kvaliteten

I skogen møter hun andre folk. Nesten alltid ber hun skogeierne med seg på befaring.

- Ungskogpleie er så mye forskjellig, forteller hun.

- Noen vil verne om eiketrær og bjørk i våte områder, mens de fleste er faktisk mest opptatt at det blir pent. De vil ha en skog de kan være stolte av og som vil gi dem, eller etterkommerne, verdifulle inntekter fra kvalitetstømmer.

Innimellom møter hun skogeiere som kun tenker på gran. Helt greit, men hvis hun ser andre verdier, sier hun i fra. Marie setter sin ære i å etterlate seg fint stelte felt. En ting er at fornøyde kunder i et lokalsamfunn må til for å få nye oppdrag, men kvaliteten sitter dypere enn det. Det hender at hun går seg turen i tidligere felt for å se hvordan det går med plantene eller framtidstrærne hun har ryddet fram.

Terje

En dag møter hun Terje. Terje Abrahamsen er egentlig slakter, men har drevet som skogsarbeider i 37 år. Terje er raus og deler all sin kunnskap og erfaring med Marie og sikkert andre. Han beskriver henne for oss som tillitsvekkende og veldig lærenem. Pluss at hun alltid er i godt humør.

- Jeg har jo bare gitt henne mine egne erfaringer, sier den erfarne skogsarbeideren. Han ber oss få med at skogeierne må bli flinkere til å trekk godt med skogfond.

- Minimumsgrensa på fire prosent er altfor lite. Trekk tjue eller mer, råder han.

De to snakker sammen omtrent daglig. Hun gir Terje mye av æren for kunnskapen hun har tilegnet seg.

Som for eksempel å planlegge jobben. Gyver du bare på med ryddesaga, blir det mye ekstra arbeid. Du må ha en plan slik at du slipper å flytte trærne unna dem som skal stå igjen. Jobben må gå unna. Hun får betalt for hva hun gjør, og selv om det er trivelig i skogen, trenger hun inntektene til familieøkonomien.

- Jeg tjener mindre nå enn før, men nå er jeg min egen sjef og friheten er stor. Skjer det noe en dag, kan jeg fikse det uten at noen murrer. Det er viktig når vi har tre små unger. Skogeierne er opptatt av at jobben blir gjort i år, ikke nødvendigvis i dag.

Marie ler. Hun har blitt glad i skogeierne, og beskriver dem som interesserte og aktive. De vil virkelig noe med skogen sin. De vil levere den videre i bedre forfatning. Det er virkelig ikke noe de bare sier.

Bestefar

Marie påtar seg planting også. Hun trodde ærlig talt ikke at planting var noe for henne, men en dag kom selveste bestefar på besøk.

- Han godkjente jobben min og det betydde veldig mye, sier hun bestemt.

Akkurat nå planter hun ei svær hogstflate på hjemgården som blir kalt Ødegården, eller Øggårn på andebusk. Derav familienavnet. Her har det vært to omløp med gran og råten sprer seg om kapp med tørkeutsatte barkbilleangrep.

Derfor planter hun både furu og gran.

Innimellom har hun også oppdrag med å plante bjørk.

- Oftest inntil skogkanter hvor skogeieren lett kommer til for å høste vedvirke lenge før barskogen er takanes, forklarer hun.

JOB:U

I fjor sommer var hun arbeidsleder for en gjeng ungdommer som skulle drive ungskogpleie i Skogselskapets JOB:U-prosjekt.

- Det var så hett og så mye klegg, ler hun. Ungdommene fikk virkelig prøvd seg, men hun skryter av dem. De gjorde en fin jobb så lenge hun fant gode motivasjonsfaktorer. For eksempel ved å dele opp jobben i overkommelige intervaller som kunne feires.

I sommer skal hun styre en ny gjeng. Det gleder hun seg til

Kanskje hun en dag ansetter noen til å jobbe sammen med seg. Hun vet ikke helt. Svinger litt mellom ja og nei.

Ansatte kan være lønnsomt hvis de er gode folk, men det går ut over friheten hennes.

Da snøen lå tykk i vinter, tok hun et vikariat i den gamle sosionomjobben.

- Jeg kunne jo jobben etter ti år der. Det gikk av seg selv, og jeg tror jeg leverte, men jeg savna skauen, gitt.

Så den kommende vinteren skal hun ty til mer snøfattige områder ute ved Sandefjordskysten. Helst vil hun unngå felling til skogsmaskiner og trefelling i hager.

Det er selve skogskjøtselen som gleder henne.

Å se hvor fint det blir, og hvor mange tre-liv hun redder.

Det er kanskje slik en menneskekjær sosionom tenker også i skogen.

Jammen er planting også trivelig arbeid.

Skogfond

Marie het egentlig Kjærås til etternavn. Ole Anton het Gran Røyne, men så bestemte begge seg for å bytte til Ødegården slik gården heter. Dermed får hele familien likt familienavn.

Sist vinter hogg de mye i den 150 dekar store skogen.

- Vi trekker maks skogfondsandel på 40 prosent. Det er nok et råd jeg også gir folk som ikke akutt trenger kortsiktige penger. Jeg har sett flere eksempler på at skogeiere trekker minimumsgrensa på fire prosent. Da har de bare nok til å plante, sier hun, og legger til at det er trist å se at folk må se at plantene blir kvalt fordi det ikke er økonomi til å rydde.

- Det gir store verditap på sikt. Jeg har respekt for at folk må få inntekter nå, men egentlig ville jeg foreslått at minimumsgrensa ble satt til 20 prosent.

Hun har lært dette av Terje, men også erfart det selv. Trolig er ungskogpleie det mest lønnsomme du kan gjøre i skogen etter planting. Bruk av skogfondsmidler og utnytting av offentlige

Marie Ødegården setter på seg plantebeltet med furu her oppe på den lille åsen. I dag ryker dagsmålet på rundt 900 planter.

- Det å finne gode planteplasser er viktigere enn antall planter, men en dag skal jeg også over tusen planter. Dette er grensa som alle skogsarbeiderne snakker om.

Da gjelder det bare å finne et felt med gode nok forhold.

Uansett vet hun at kvaliteten er god nok.

Bestefar har godkjent henne.

Relevante saker

Se flere nyheter